Myndighetene bad om råd lokalt og la opp til en nedenfra og opp-prosess. Det meste ble likevel styrt sentralt da de godkjente miljømålene for regulerte elver.
Stortinget besluttet i 2009 å innlemme EUs rammedirektiv for vann i norsk regelverk for vannforvaltning. Formålet er å sikre en mest mulig helhetlig beskyttelse og en bærekraftig bruk av vannforekomstene i Norge.
Forskere i CEDREN har analysert planprosessene i forbindelse med innføring av vanndirektivet i regulerte vassdrag, med særlig vekt på Agder vannregion. De fant at selv om de lokale vannregionene la ned et omfattende planarbeid, ble miljøplanene som gjelder vannkraft i stor grad sentralt bestemt.
Analysen dokumenterer at planarbeidet ikke oppfylte sentrale prosessuelle mål. Den viser også at EU og ESA har vært klart førende for den nasjonale godkjenningen i vassdrag påvirket av vannkraftproduksjon.
Vanndirektivet er iverksatt gjennom vannforskriften. Sentralt i denne står utvikling og fastsettelse av miljømål gjennom regionale vannforvaltningsplaner. Disse skal godkjennes nasjonalt.
– Dette vannplanarbeidet har vært en lang og omfattende prosess med omfattende involvering fra lokale vannområder. Veldig mange har bidratt og forsøkt å påvirke de målene som nå er satt, sier NINA-forsker Audun Ruud
Forskerne har gått gjennom dokumentene som er godkjent nasjonalt og sett på planene som er utviklet regionalt i de 11 vannregionene. De har fokusert spesielt på vannregionen Agder, der de har sett nøyere på planprosesser og tiltaksanalyser, samt intervjuet og snakket med folk.
– Vi valgte Agder fordi de har vært blant de mest aktive, men ikke minst fordi de har fulgt de kjørelinjene som var gitt fra myndighetene, forklarer Ruud.
Forskerne konkluderer med at mens andre sektorer som landbruk, akvakultur, avløp eller samferdsel stort sett har fått godkjent miljømål foreslått av vannregionene, har nasjonale myndigheter ensidig fastsatt hva som godkjennes som miljømål for vannkraft.
– Dette skjedde selv om vannregioner som Agder fulgte metodikk i tråd med nasjonale føringer og uten at nasjonale myndigheter drøftet, begrunnet eller informerte om omgjøringen, sier Ruud.
De regionale planprosessene har utformet vannforvaltningsplaner som for vannkraft i praksis er underkjent av nasjonale myndigheter, ifølge forskerne.
– Man bad om råd lokalt og la opp til en nedenfra og opp-prosess, men det meste ble likevel styrt sentralt. Hvorfor involvere de lokale vannregionene så mye når det ikke blir tatt hensyn til, spør Ruud retorisk.
Disse planprosessene skal gjentas framover i seksårssykluser.
– Det viktigste budskapet i rapporten er at det er betydelig forbedringspotensial når det gjelder planlegging og involvering. – Det er også viktig at nasjonale myndigheter tydeligere avklarer de politiske og forvaltningsmessige rammene som gjelder for planarbeidet, før regional vannmyndighet eventuelt starter opp sitt arbeid, avslutter Ruud.
Les Policy brief
Les rapporten: Ruud, A., Aas, Ø. 2017. Vannforvaltningsplaner i Norge – opp som en løve, ned som en skinnfell? En dokumentanalyse av planpro-sessen i regulerte vassdrag som følge av regjeringens godkjenninger i 2016. - NINA Rapport 1351. 57 s.
Kontaktpersoner:Audun RuudØystein Aas