Forvirringen råder rundt norsk iverksetting av EUs vanndirektiv i regulerte vassdrag. Hvordan skal vi klare å komme videre når flere sentrale forhold rundt nytte og kostnader mangler avklaring? CEDREN etterlyser større fokus på gode vinn-vinn tiltak.
- Det som gjennomgående preger miljø- og vannforvaltningen er at man i liten grad evner å se dette i et bredere perspektiv. Det blir litt merkelig når vi vet at det nettopp er det brede perspektivet som er formålet med EUs Vanndirektiv, sier CEDREN-forsker Audun Ruud i Sintef Energi.
Norge har forpliktet seg til å utvikle en helhetlig vannforvaltning på tvers av kommune- og fylkesgrenser i henhold til EUs vanndirektiv (se faktaboks nederst på siden). Samtidig har vi forpliktet oss til å stimulere til økt forbruk av fornybar energi i tråd med EUs Fornybardirektiv. Vår egen vassdragsreguleringslov åpner dessuten for revisjon av tidsbegrensede vannkraftkonsesjoner etter 50 år. Fortsatt er det uavklart hvordan disse hensyn kan forenes.
CEDREN har i et pilotprosjekt sett på mulige veier som kan sikre mer omforente og helhetlige politiske grep som sikrer bedre miljøtiltak uten å miste fokuset på forsyningssikkerhet. I en ny rapport drøfter Ruud dette med bakgrunn i arbeidet som er gjort for å lage tiltaksplaner i Sira- Kvina vannområde i Agder vannregion. Bakgrunnen for arbeidet var et ønske om bedre å forstå hva som konkret skjer, sammenhengen mellom ulike forslag som kan forbedre vassdragsøkologien og hvordan de ulike forslag bedre kan forenes. Dette var motivert av det inntrykket at ulike interessenter i altfor stor grad enten er opptatt av kraftproduksjon eller miljøvern. Må disse hensyn alltid stå i en motsetning?
- Vi etterlyser mer fokus på gode vinn-vinn tiltak, sier Ruud.
Gitt forpliktelsene våre til økt forbruk av fornybar energi, er det uheldig at man ikke blir stimulert til å søke gode og mer omforente løsninger som både håndterer kostnader og samfunnsnytte. Dersom man hadde gjort det, kunne man etablert et mer solid økonomisk grunnlag for å finansiere miljøtiltak, peker han på i den nye rapporten.
- Vi mangler i dag fortsatt politiske avklaringer på tvers av sektorinteresser, spesielt mellom miljø og energi, for å kunne legge grunnlaget for en mer helhetlig vannforvaltning, sier Ruud.
Mye er fortsatt uavklart, til tross for at vi har hatt over syv år på oss siden vanndirektivet ble innført i norsk rett gjennom Vannforskriften.
Arbeidet med de regionale vannforvaltningsplanene startet med høye ambisjoner i 2007, men vi har foreløpig kommet kortere enn ambisjonene tilsa. Det tok fire år før regjeringen vedtok de første vannforvaltningsplanene. Disse fastslo at miljømålene i regulerte vassdrag skal basere seg på eksisterende vilkår i gamle vannkraftkonsesjoner. Sektorlovgivningen som regulerer vannkraftproduksjon, skulle være førende for miljøtiltak i regulerte vassdrag.
En rekke organisasjoner klaget imidlertid til EFTA sin overvåkningsmyndighet ESA, fordi de mente at regjeringen ved å henvise til eksisterende praksis skaper hindre for å gjennomføre nødvendige miljøtiltak i henhold til EUs vanndirektiv. Dette gjelder blant annet tidspunkt for når man kan iverksette forbedringer. Hva som blir utfallet av klagen blir forhåpentligvis avklart når regionale forvaltningsplaner og tiltaksprogram blir ferdigstilt neste år.
Retningslinjene for revisjon av vilkår for vassdragsreguleringer som ble publisert i 2012, og det påfølgende arbeidet med å se nærmere på hvilke revisjoner som burde prioriteres, er en positiv endring i retning av bedre politiske avklaringer på tvers av sektorinteressene. Brevet fra Klima- og miljødepartementet (KLD) og Olje og energidepartementet (OED) som ble sendt ut i januar i 2014 gir signal om at det er mest aktuelt å gjennomføre miljøtiltak i 50 + 53 vassdrag, med henholdsvis høy og lavere prioritet, der man mest sannsynlig vil kunne oppnå miljøforbedringer uten alt for store tap i kraftproduksjon. Imidlertid råder det fortsatt usikkerhet i kraftbransjen rundt hva som kan gjennomføres hvor og ikke minst hvordan miljøforbedringer konkret skal realiseres.
- Det er slikt sett fortsatt altfor mange regulanter som anlegger en avventende, passiv holdning til å søke gode, akseptable løsninger, argumenterer Ruud.
De forslagene til tiltaksplaner som foreligger per i dag er fortsatt ufullstendige. Mange miljøkrav er framsatt uten at det foreligger klare forventninger som forbedringer i vassdragsøkologien.
- Arbeidet ser ut til å være preget av å følge tidsfrister snarere enn å være opptatt av substans, sier Ruud.
Hvordan skal man håndtere en sterkt modifisert vannforekomst (SMVF)? På hvilket grunnlag skal man fastsette miljømål? Hva kan vurderes som unntak for å oppnå god økologisk tilstand? Mange spørsmål uten klare svar gjør arbeidet med lokale tiltaksplaner utfordrende. Derfor blir det tilsvarende vanskelig å få ferdig regionale tiltaksprogram i regulerte vassdrag innen de tidsfristene som råder.
I rapporten peker Ruud på at tiltaksplanene ikke skal være en oppramsing av alle tenkelige tiltak, slik det kan se ut som det er gjort i Agder. Forslag til tiltak skal være realistiske forslag med gode forventede miljøeffekter i forhold til kostnader.
- Miljøtiltakene må i større grad knyttes opp mot kostnad og nytte, understreker Ruud.
Sirdal og Kvinesdal kommuner krever en åpning av revisjon av konsesjonen for Sira-Kvina, men Sira Kvina kraftselskap mener man kan få til vel så gode løsninger gjennom frivillige tiltak. De foreslår flere konkrete miljøtiltak koblet til prosjekter som også bidrar til økt kraftproduksjon. Kan det her bli en løsning gjennom en frivillig avtale, som åpner for gode, helhetlige løsninger?
- Uansett må partnere i større grad komme ut av skyttergravene og snarere søke løsninger som bedre kan forene økonomiske, sosiale og økologiske hensyn, konkluderer Ruud.
Les mer: Hva blir miljøtiltakene i Sira-Kvina vannområde?
Kontaktperson: Audun Ruud
Relevante artikler.
Vanndirektivet: Et miljødirektiv i EU vedtatt i 2000 for å sikre beskyttelse og bærekraftig bruk av vannmiljøet, og om nødvendig iverksette forebyggende og forbedrende tiltak for å sikre miljøtilstanden i ferskvann, grunnvann og kystvann i samsvar med økologiske tilstandsklasser. En helhetlig vannforvaltning skal i henhold til direktivet utvikles på tvers av kommune- og fylkesgrenser.
Vannforskriften: Forskrift om ramme for vannforvaltningen i Norge trådte i kraft 1.12007, og den gjennomfører EUs vanndirektiv i norsk rett.
SMVF – Sterkt modifisert vannforekomst: En forekomst av overflatevann som på grunn av fysiske endringer som følge av menneskelig virksomhet i vesentlig grad har endret karakter.
GØP – Godt Økologisk Potensial: For å fastsette miljømålet for SMVF brukes tiltaksmetoden i Norge. Tiltaksmetoden innebærer å fastsette miljømål for SMVF på grunnlag av en vurdering av hvilke avbøtende tiltak som er realistiske å få gjennomført i hver enkelt vannforekomst. Den samlede økologiske effekten av de realistiske tiltakene utgjør miljømålet GØP.
Tiltaksanalyser: I arbeidet med å gjennomføre vannforskriften er det lagt stor vekt på at alle tiltak skal gi mest miljø- og samfunnsnytte per krone. Derfor skal det gjøres en tiltaksanalyse for alle vannforekomster. Dette arbeidet startet lokalt, i vannområdene (vannsiden.no)