En fersk rapport viser at det er flere krevende ikke-tekniske barrierer for å bruke norsk vannkraft som grønt batteri for Europa.
Norske vannmagasiner omtales ofte som et potensielt grønt batteri for Europa, som kan bidra til å balansere forbruk og produksjon i et kraftsystem med stadig større innslag av sol- og vindkraft.
En utredning CEDREN tidligere har gjort, viser at ved å oppgradere allerede eksisterende kraftverk og etablere utenlandskabler, kan Norge levere rundt 20 000 MW med lagringskapasitet fra eksisterende vannmagasiner. For å danne seg et bilde av hva dette tilsvarer kan det nevnes at Europas største vindpark, London Array, med 175 turbiner, har en samlet kapasitet på 630 MW.
Det finnes imidlertid flere hindre på veien for Norges grønne batteri.
– Norge mangler i dag en overordnet og helhetlig politisk strategi for å for å realisere salg av balansetjenester fra norsk vannkraft.
Det forteller Marte Qvenild, en av forfatterne bak en fersk rapport som har sett på de ikke-tekniske barrierene for utvikling av norsk balansekraft, både på EU-nivå, nasjonalt nivå og lokalt nivå. Studien er en del av CEDREN-prosjektet HydroBalance.
Hvorvidt norsk vannkraft blir tatt i bruk som balansekraft i stor skala er i stor grad avhengig både etterspørselen fra Europa og av utviklingen av et EU-system for utveksling og verdisetting av balansetjenester fra fornybare energikilder.
I tillegg må de riktige nasjonale driverne være på plass.
På nasjonalt nivå er mange positive til selve ideen om å bruke norsk vannkraft som balansekraft for Europa.
Men selv om temaet balansekraft er adressert i FoU-strategier som Energi21, og Statnett har sågar fått konsesjon for to nye strømkabler, en til Storbritannia og en til Tyskland, så er det altså ingen klar nasjonal politisk strategi med nødvendige virkemidler.
– Det virker som man i Norge sitter og venter på hva som skjer i EU. Hvis det blir større etterspørsel bør Norge ha en strategi og være forberedt, sier Qvenild.
I dag foreligger det ingen konkrete planer for å tilrettelegge for balansekraftprosjekter, så for å se nærmere på den lokale aksepten for balansekraft, lagde forskerne et hypotetisk case.
– Vi valgte ut et lokalsamfunn som tidligere har vært med i en SINTEF-studie der det har blitt vurdert hvilke magasiner hvor man potensielt kan utnytte kapasiteten for balansekraft, forteller Qvenild.
Der snakket de med lokalbefolkningen og dannet seg et bilde av hvordan storstilt kraftproduksjon av denne typen kunne ha påvirket lokalt, gjennom for eksempel ustabil is, endret vanntemperatur og de endrede bruksmulighetene dette kunne ha medført.
Det viste seg at det var en del bekymringer knyttet til de sosiale, økonomiske og ikke minst miljømessige effektene av utbygging av balansekraftprosjekter.
– Vi fant at folk i utgangspunktet er negative, særlig hvis det blir visuelt skjemmende eller påvirker fisk negativt, forteller Qvenild.
– De har forståelse for det som et klimatiltak, men de ønsker ikke å bære kostnaden lokalt, legger hun til.
Forskerne fant også at konsesjonsprosessen vil kunne påvirke lokalsamfunnets grad av aksept.
– Folk mente de ville være mer positive hvis de følte seg hørt og tatt hensyn til tidlig konsultasjonsprosessen og når utbyggingen ble gjort mest mulig skånsomt slik at effektene ikke ville bli for store lokalt, forteller Qvenild.
Lokal kompensasjon i form av infrastrukturtiltak, slik som brøyting av vinterveg eller tilrettelegging for skiløyper, ville dessuten bidra til å gjøre lokalbefolkningen mer positivt innstilt.
Les rapportenKontaktperson: Marte Qvenild