Skrevet av CEDREN-forsker Audun Ruud.
Blogginnlegget ble først publisert på SINTEF Energi sin blogg.
Norge er en vannkraftnasjon. Nesten all vår elektrisitet produseres i vannkraft-turbiner. Elektrifiseringen av Norge er kanskje den mest eksistensielle årsaken til vår moderne samfunnsutvikling.
De siste 25 årene har den norske elektrisitetsproduksjonen blitt internasjonalisert, både fordi det eksisterer et europeisk energimarked, men også fordi europeisk lovgivning i stadig større grad påvirker norsk vassdragsforvaltning. Det positive klimabidraget fra vannkraften blir i økende grad trukket fram, men vannkraften skaper samtidig lokale miljøutfordringer spesielt knyttet til tap av biologisk mangfold. Miljøkonsekvenser av vannkraftutbygging er dermed satt i et større og bredere perspektiv uten at man må glemme lokale hensyn.
I 2010 vedtok regjeringen de første forvaltningsplaner for å følge opp EUs Vanndirektiv (WFD) som har som målsetting å bedre den økologiske tilstanden i vassdrag, men vedtaket ble påklaget til EFTA Surveillance Authority (ESA) av norske miljøorganisasjoner. Årsaken var knyttet til hvordan regjeringen tolket miljøpålegget i Vanndirektivet i lys av eksisterende vassdragslovgivning.
I løpet av 2015 skal alle vannregioner i Norge vedta forvaltningsplaner og konkrete tiltaksprogram i tråd med pålegget i Vanndirektivet. Arbeidet er krevende fordi man sliter med å finne gode omforente løsninger som kan aksepteres. Oppfatninger av hva som er realistiske tiltak varierer sterkt mellom ulike vassdragsinteresser. Forskningssenteret CEDREN som SINTEF Energi er vertskap for, har mye fokus på miljø og vannkraft og med vårt nye samfunnsfaglige SusWater prosjekt vil denne forskning bli ytterligere styrket.
Vanndirektivet introduserer miljøkvalitetsnormer som henviser til miljøtilstanden. For å bedre denne har Norge valgt å følge den såkalte tiltaksmetoden. Utfordringen er at denne metodikken i liten grad er testet ut i konkrete regulerte vassdrag, men dette er et sentralt fokus for CEDREN.
Vanndirektivet krever at man fastsetter miljømål i hver enkelt vannforekomst på grunnlag av en vurdering av hvilke avbøtende tiltak som er realistiske å få gjennomført. Hva blir nytten og til hvilken kostnad? Dette er krevende fordi økologiske behov i vassdrag er dynamiske og de varierer i løpet av året. Hvor mye som er nok for å tilfredsstille økologiske funksjoner varierer tilsvarende, men kunnskap om gode tiltak er begrenset. Ulike interesser har også ulike oppfatninger av hvorvidt man kan søke gode miljøløsninger uten å redusere kraftproduksjonen. Dette er helt sentrale tema som det nye SusWater prosjektet vil se på.
SusWater prosjektet har fokus på vannforvaltningsplaner og konkrete tiltaksprogram som nå vedtas i fylkestingene. Disse vedtakene bør knyttes mot den faktiske miljøtilstanden. Det er få som betviler de lokale miljøutfordringer som vannkraftproduksjon skaper. CEDREN dokumenterer at økt fokus på miljødesign kan skape bedre vinn-vinn løsninger for alle. Dette krever imidlertid også mer fleksible og omforente politiske grep. Dette er et sentralt fokus for SusWater prosjektet som vil vare fram til 2018.
Dersom større vektlegging av dynamiske funksjonsmål kan anerkjennes som tiltak i norske vassdrag med kraftproduksjon, kan man styrke Vanndirektivets betydning som plangrunnlag ved fremtidige vilkårsrevisjoner av norsk vannkraft. Det vil i så fall styrke miljøtiltak i regulerte vassdrag med vannkraftproduksjon.[1] Dialog bør da stå i sentrum. Jeg mener vi trenger mer drøfting av hvordan vi enklere og mer effektivt kan forene ulike interesser, skape omforente løsninger og etablere samfunnsaksept for Norge som en bærekraftig vannkraftnasjon!
[1] Dette er drøftet mer i detalj i Ruud & Fjellstad. 2015. Vannforskriften og norsk vannkraftproduksjon. Kan miljødesign og funksjonsmål gi bedre planprosesser? Tidsskriftet Vann 02, sidene 152-162.